Historien om Saudefaldene
Aktieselskabet Saudefaldene ble stiftet 8. juli 1913.
På denne tiden bodde det lite folk i Sauda: 1405 innbyggere i 1910. En gang på 1800-tall var innbyggertall oppe i 1921 (i 1875), men de siste årene hadde vært preget av utflytting og nedgang i folketall. Sauda var et jordbrukssamfunn, der folk livnærte seg på gårder.
Tidlig på 1900-tallet var det noen som tenkte på å utnytte vannfallene rundt omkring Sauda. Hotell-eier Aasmund Rabbe var den første som fikk en skriftlig avtale med rett til å utnytte deler av fallet i Storelvvassdraget. Rabbe hadde gård på området der parkeringsplass til golfbanen og Tinghaug ligger nå. De som tok dette videre var kjemiker Knut Worsøe og disponent Einar Meling. Kjemiker Worsøe hadde slekt i Sauda: Morfaren bodde her og han hadde ei tante i Sauda som var gift med lensmann Tengesdal. Vinteren 1907, då Worsøe var 21 år gammal, var han på besøk i Sauda. Då kom lensmannen inn på hvorfor ingen hadde tenkt på å erverve fallrettene i Storelvvassdraget: Fallene egnet seg godt for kraftutbygging og nede ved sjøen var det gode fabrikktomter og boligområder. Worsøe syntes ideen var god. Han tok den opp med sin venn, disponent Einar Meling – han var 23 år på det tidspunktet. Begge hadde tro på dette. I påsken 1907 reiste de begge til Sauda og begynte å planlegge arbeidet sammen med lensmann Tengesdal. Allerede sommeren 1907 var de første avtalene på plass. Totalt var det 24 ulike rettigheter bare på fallene over Storlivatn. Arbeidet fortsatte månedene og årene etter dette.
Når fallrettene var samlet kunne arbeide med å selge de videre til en større interessent starte for fult. Dette tok imidlertid ganske lang tid. Og det var flere forsøk som strandet. Til slutt kom de i kontakt med ingeniør Sigurd Kloumann og overrettsaksfører Trygve Sundt i Oslo. Sammen med disse pluss andre så begynte forberedelsene til stiftelsen av et aksjeselskap, som hadde som formål å utnytte vannkraften. Den 8. juli 1913, på Bergen Børs, var stifterne av Aktieselskabet Saudefaldene samlet. Blant stifterne finner vi Statsminister Christian Michelsen – mannen som stod bak unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Worsøe/Meling, Sundt/Kloumann, konsuler, skipsredere og banksjefer… Bare Norske eiere, altså, på dette tidspunktet. Aksjekapitalen var på 640 000 fordelt på 640 aksjer a`kr 1000.
Etter dette fulgte arbeidene med å få konsesjon til å bygge ut anleggene, samt å skaffe en avtale med en forbruker av kraften (ca 70 -90 000 hestekrefter). Det var da det amerikanske selskapet Union Carbide kom på banen. Direktør Edgar F Price forhandlet på vegne av Union Carbide. De kom til enighet, og prisen som Mr Price måtte betale var 28 kr pr årshestekraft. Dette skulle gjelde i 40 år med mulighet for 25 års forlengelse. I avtalen lå det også en mulighet for kjøper til å utvide kraftvolumet utover 1920 årene. Og det skulle vise seg at Mr Price hadde fått en god pris for Saudakraften.
I årene som kom skulle det vise seg at det kostet vesentlig mer å bygge ut kraften enn de 28 kr pr årshestekraft som opprinnelig var avtalt. Men Mr Price var villige til å øke prisen. Først opp til 32 kr og så til 35 kr/hk. De betalte også alle regninger i mange år der fabrikken enda ikke var klar til å ta imot kraften de betalte for. Dette var likevel ikke nok. I 1923 var situasjonen slik at det ville koste ca. 38 pr/hk å bygge ut anleggene videre (slik de var forpliktet til å gjøre). Da sier det seg selv at økonomien ikke gikk rundt. Og for Saudefaldene var det på denne tiden ingen andre muligheter enn å lete etter penger i utlandet. Dette endte opp med at høsten 1925 fikk Mr Price, på vegne av Union Carbide, lov til å erverve aksjemajoritet i Aktieselskabet Saudefaldene. Saudefaldene var eid av amerikanske eiere. Men: Styret skulle hovedsakelig bestå av nordmenn og styreformann og direktør måtte være norske statsborgere.
Dette var vanskelige år for Saudefaldene: For å sitere Arvid Sandvik i boka om Saudefaldene sitt 50 års jubileum: ” Det hadde vært selskapes skjebne å starte utbyggingen midt i krigens tid. Vanskelighetene tårnet seg opp på grunn av forhold ingen kunne være herre over. Rommelige kalkyler måtte mangedobles på grunn av prisstigning, matriell ble forsinket og avtaler gikk overstyr. Og så en nesten uavbrutt kamp mot naturens luner i ulent høyfjellsterreng”
Her er noen eksempel på alle problemene de fikk:
Mangel på arbeidskraft (1916): Behovet varierte fra 70 – 250. Sommer 1916 tilbydde selskapet gratis reise fra Oslo til Sauda for å lokke til seg arbeidskraft. Spesielt murere var det mangel på.
Streiker og arbeidskonflikter: Det verste var i 1917 fra 21. april til utgang av august, da 200 var ute i streik. De mistet 4 måneder av den beste sesongen for arbeid på fjellet. Arbeidsstyrken var på ca. 400 mann på høsten 1917.
Ekstremvær: 2 ganger brøt vann inn i provisorisk kraftstasjon (250 kW). Hellandsbygd ble oversvømmet. Dam 2 Førstavatn måtte sprenges pga vannstigning på 1,5 meter pr time.
Mangel på varer og prisstigning: Sauda påvirket av internasjonale svingninger i økonomiog det var en enorm prisstiging under anleggstiden. For de delene av prosjektet som var på faste kontrakter på var dette en fordel: Rørene til rørgata kjøpt for 210 kr/tonn ferdig montert, mens knapt et år senere var prisen 500 kr/tonn og linje, generator og turbiner ble kjøpt på svært gunstig tidspunkt. Men det var prisstigning på alt annet. De fleste varer steg 4-500 % fra 1915 – 1917 (borstål, fyrkull, jerntråd, spiker, lønninger etc). Prognoser og budsjett sprakk gang etter gang….
Mangel på varer. Pga mangel på jern ble første linjetrase bygget med tremaster. Spesielt i 1918: Mangel på mat og fôr. Små rasjoner til arbeiderne og hester orket lite og ingenting. Spesielt tungtransport over myrer ble problematisk.
Den første leveransen med generator forliste november med Amerikalinjen ”Nils” utenfor New York. Generator havnet på havets bunn og måtte tas opp igjen.
1. halvår 1918 var det eksportforbud fra Amerika (generator og rør). Dette medførte full stans i arbeidene.
Høsten 1918 lammet spanskesyken nesten halve arbeidsstokken.
Men likevel:
Anleggsarbeidene startet i mars 1915: De bygde kai og kraner i Sønnåhavn, veien til Hellandsbygd måtte ombygges, ferje over Storlivatn, taubane til Dalvatn og videre til Holmavatn, boliger i Sauda og Hellandsbygd, provisorisk kraftstasjon i Førstavannselven, tuneller, rørgater, trallebaner, damanlegg og kraftstasjoner. Og til tross for alle de probleme som er nevnt over: Allerede 4 år etter, 20. oktober 1919 var Sauda I klar til oppstart i Hellandsbygd. Og i januar 1922 ble Sauda II satt i drift.
Senere, i 1932, ble Sauda III satt i drift. På slutten av 1950-tallet begynte bygginga av Slettedalsdammen, og i 1968 ble Sauda IV startet opp. På 70-tallet ble Sauda II fornyet. Utover 80- og 90-tallet var det nye utvidelser på tegnebrettet. Men det skulle vise seg at planarbeidene og konsesjonsprosessene skulle ta vesentlig lenger tid her enn det de gjorde under oppstarten for 100 år siden. Til slutt ble det i 2003 gitt konsesjon til AS Saudefaldene for videre utbygging av Storelvvassdraget.
I 2005 startet Saudaprosjektet opp. I årene frem til og med 2011 ble det investert 2,2 milliarderkr i nye tunneler og kraftverk i Sauda. Opprusting og utvidelse av anleggene medførte en økning i produksjon på 6-700 GWh med ny kraft. Det ble bygget 34 km med nye tuneller, 8 nye bekkeinntak, ny kraftstasjon Sønnå kraftverk inni fjellet i Sønnåhavn, nytt aggregat til Dalvatn kraftverk og 4 km ny 300 kV kraftlinje. Prosjektet medførte ingen nye reguleringsmagasin.
I årene etter Saudaprosjektet var det flere store og krevende vedlikeholdsoppgaver på de gamle anleggene som måtte settes i gang. 66 kV linjene mellom Dalvatn og Sauda og koblingsstasjoner og kraftverk fra midten av 60-tallet måtte rehabiliteres og det var flere eldre demninger måtte fornyes for å ivareta nye krav til dam-sikkerhet. Disse arbeidene pågår enda og er krevende ingeniørtekniske oppgaver.
Saudefaldene er i dag et kraftverksanlegg med anlegg av alle aldre. Vi har helt nye, topp moderne, anlegg og vi har også anlegg som er nesten 100 år gamle.